Publisert:

Jeg var 28 år og fullblods alkoholiker

Du møtte henne kanskje på bussen. Hun var kanskje naboen din. Hun var kanskje søsteren din. Det du ikke visste var hun drakk en flaske vodka om dagen.

Dette er historien til en alkoholiker. Hun er mellomleder i en mellomstor norsk bedrift. Hun er mamma til to barn og styreleder i borettslaget der hun bor sentralt i Oslo. Hun har lån i banken og planer for sommerferien. Hun er en helt vanlig norsk kvinne. Og hun er alkoholiker. Vi har fått lov til å dele hennes historie.

«Jeg husker veldig godt første gangen jeg drakk. Det var som om jeg hadde funnet løsningen på alle livets utfordringer. Jeg fikk akkurat den selvtilliten jeg trengte. Jeg var fri. Det var som en mirakelmedisin, en eliksir som gjorde alt mulig.

Jeg var 16 år den gangen. Alle drakk. Jeg var ikke den som drakk mest. Men jeg var den som drakk annerledes. Mens de andre drakk når det var alkohol tilgjengelig, var jeg den som sørget for at det var tilgjengelig. Jeg hadde alltid en backup, en flaske ekstra i veska, et hemmelig sted på russetreffet. Jeg gikk aldri tom. Jeg var livredd for å gå tom. Hvordan skulle jeg fungere da?

Jeg var flink på skolen. Gode karakterer og skryt ga meg noe av det samme som alkoholen gjorde. Den strategien hadde fungert lenge før jeg møtte min venn Rusen. Det samme hadde maten gjort. Og selvskadingen. Jeg hadde en liste over løsninger, alle med samme formål: Å dempe følelsene, å ta bort utilstrekkeligheten, å fjerne meg fra meg.

"Jeg og Rusen ble bestevenner. Han var der alltid. Når alle andre dro hjem."

Da jeg flyttet hjemmefra og skulle bli kjent med voksenlivet. Han flyttet med meg på hybel, hjalp meg da jeg traff min første kjæreste og da jeg reiste ut i verden med ryggsekk for første gang. Han var med meg på lesesalen, før og etter eksamen, opp på scenen på studentrevyer og i diverse tillitsverv. Jeg og Rusen mestret livet.

Ganske lenge

Jeg var 20 år første gang jeg sa høyt til meg selv «Jeg drikker som en alkoholiker. Jeg lyver. Jeg stjeler. Jeg gjemmer og skjuler.» Men jeg smilte til min bestevenn. Vi bestemte oss for at så lenge det bare var vi to som visste om dette, så var det greit. Vennskapet vårt ble altoppslukende. Vi gjorde alt sammen. Det ble ikke plass til noen andre. Familien min prøvde, men ga opp. Vennene mine ble sviktet. Jobben ble noe vi håndterte sammen på et vis, og når konsekvensene dukket opp, så sendte vi dem et surt blikk og dro hjem til oss selv igjen. Det var ikke viktig for meg og Rusen, for vi hadde hverandre.

I motsetning til venner, familie og kjærester som ble sure, oppgitte og såret – så viste Rusen stadig nye sider av seg selv. Når alkoholen sluttet å virke, så fant jeg piller og hasj. Nye løsninger. Ny flukt.

Vertikal Helse 1463232809 dame alkohol Vertikal Helse 1463232809 dame alkohol

Helt til alt stoppet opp

Min beste venn tok nesten livet av meg. Jeg kunne drikke en hel flaske vodka og føre en normal samtale da ambulansen plukket meg opp. Jeg hadde mistet begrep om tid. Uker og måneder fløt i hverandre. Jeg ville bare dø, men klarte ikke det heller.

Jeg husker ennå øynene til en sykepleier på akuttmottaket som så på meg og spurte «hvorfor gjør du dette mot deg selv?». Jeg lå med en veneflon i hver hånd. Jeg var pumpet for medikamenter, hadde promille som tilsa at jeg skulle vært død, var desorientert etter nok et delirium. Jeg ble fortalt at ambulansepersonell hadde reddet meg fra å omkomme i min egen leilighet som var fylt med røyk etter et mislykket forsøk på å lage mat. Min eneste tanke var at jeg sikkert ikke hadde klart å drikke opp alt, det måtte være mer alkohol der hjemme. Jeg rev ut veneflonene, reiste meg opp og forlot sykehuset. Jeg var 28 år og fullblods alkoholiker.

På dette tidspunktet hadde jeg møtt flere titalls spesialister. Jeg hadde lurt psykologer, spilt skuespill i terapigrupper. Jeg hadde fortsatt jobb. Jeg hadde en leilighet og en lege som skrev ut sykmeldinger og medikamenter. Jeg hadde diverse diagnoser – og en dosett full av piller som skulle kurere det ene for det andre.

Men ingen hadde noen gang sagt til meg: Du er en egoist! Det er ingen som liker deg slik du lever. Du mestrer ikke livet ditt. Du er maktesløs overfor rusen. Du kommer til å dø. Men det finnes en løsning på alt dette. Du må bare gi opp først. Du må slutte å kjempe.

Vendepunkt

Det skjedde først da jeg møtte en annen alkoholiker. Og det var det møtet som forandret mitt liv.

Jeg møtte en kvinne som ikke var redd for å fortelle meg sannheten om livet jeg levde. Men som samtidig kunne gi meg trygghet på at det fantes en løsning. Hun fortalte at jeg måtte forkaste alle mine strategier. Jeg måtte lære meg å leve livet på livets premisser, og ikke på min egne. Hun fortalte meg at det ikke var farlig å være redd. Jeg kom ikke til å miste grepet selv om det gjorde vondt å kjenne på alle følelsene som kom. Hun fortalte meg at jeg ikke var alene.

Gjennom behandling på en 12-trinnsklinikk og i fellesskapet Anonyme Alkoholikere har jeg lært å leve.

Jeg har vært edru og rusfri i 3973 dager. En dag av gangen. Jeg har lært meg å ta ansvar for mine egne behov og å være ærlig. I dag trenger jeg ikke AA for å holde meg edru på daglig basis, men jeg trenger AA for å ha det bra. For jeg er fortsatt alkoholiker. Jeg bare drikker ikke lenger. Og jeg er veldig stolt av å være edru.

«Jeg er en god mamma. Jeg er et godt menneske. Jeg trenger ikke Rusen for å våge å leve med meg selv.»

Lignende artikler

Se alle