Publisert:

Løpske hjerter finner ro i Danmark

Hjerteflimmer øker, og pasientene blir stadig yngre. Kjetil Bjørnstad sitt hjerte slo i utakt. Her er hans historie.

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke regner med at rundt 130 000 mennesker i Norge sliter med hjerteflimmer, eller atrieflimmer som det kalles på fagspråket.

Vertikal Helse opplever en stadig økning i antall tilfeller av hjerteflimmer, og behandlingskapasiteten her i Norge henger ikke sammen med antall tilfeller. Vertikal Helse har siden år 2000 samarbeidet med Varde Hjertecenter i Danmark som er Skandinavias største klinikk for hjerterytmeforstyrrelser. Varde gjennomfører i snitt 1700 hjertebehandlinger i året. I 2014 ble 89 nordmenn henvist hit gjennom Vertikal Helse.

Forfatter og komponist Ketil Bjørnstad var plaget av hjerteflimmer. Han tok et valg som han aldri har angret på. Det er med Bjørnstads tillatelse vi her presenterer hans egen historie, som er trykket som en kronikk i Aftenposten.

Ketil Bjørnstads historie

Da jeg fortalte en venn at jeg var sterkt plaget av hjerteflimmer, ante jeg ikke at denne korte samtalen ville bli avgjørende for meg. Jeg sto på venteliste for lungeveneablasjon på Ullevål. Ventetiden var ett til to år, og jeg så ganske mørkt på det, da jeg i lengre tid hadde hatt sterke anfall av flere døgns varighet som i verste fall kunne virke invalidiserende. Min venn nevnte at han hadde en bekjent som også hadde vært plaget av flimmer, men som var blitt bra igjen etter et inngrep på en klinikk i Danmark. Jeg nikket og tenkte ikke så mye over det.

Nederst på rangstigen med hjerteflimmer

De fleste av oss som er rammet, tror ikke lenger på mirakler. Vi er blitt fortrolige med at flimmer kommer nederst på rangstigen blant hjertesykdommene, selv om undersøkelser konkluderer med at flimmerpasienter faktisk får en lavere livsstandard enn de som har hjerteinfarkt.

Kanskje fordi vår tilstand ikke umiddelbart er livstruende, lærer vi oss til å leve med en uregelmessig hvilepuls på 140 eller høyere. Vi lærer oss å skjule at vi er segneferdige etter noen trappetrinn, at kroppen hele tiden er i alarmtilstand og at vi når som helst føler at vi kan besvime.

Tunge medisiner

Dermed går de fleste av oss og venter. Noen av oss vet ikke engang at ablasjonsbehandling er mulig. De færreste fastleger er oppdatert på atrieflimmer. Trylleformelen er, som så ofte ellers, tunge medisiner.

Derfor tenkte jeg ikke så nøye over min venns tips, selv ikke da han ringte meg dagen etter og ga meg adressen til den danske hjerteklinikken. Ikke alle klarer å mobilisere for en helsetur til utlandet, og regner uansett med at det både er omstendelig og helt urimelig dyrt.

Helomvending

Ukene gikk. Anfallene økte i styrke og varighet. Ullevål sa at jeg ikke kunne regne med å få forkortet ventetiden. Jeg var så desperat at jeg vurderte å sykmelde meg, med alt det innebar av yrkesmessige, sosiale og økonomiske omkostninger. Men på en innskytelse ringte jeg klinikken i Danmark.Først trodde jeg ikke det var sant. Skulle det virkelig være mulig å bli kvitt plagene så fort?

- Hvor lang ventetid er det på lungeveneablasjon hos dere? spurte jeg.
- En til to uker, svarte de.

Først trodde jeg ikke det var sant. Skulle det virkelig være mulig å bli kvitt plagene så fort? Jeg spurte om prisen. Den var 67.000 danske kroner. Med reise og overnatting på hotell kom prislappen på rundt 75.000 norske kroner.

Operasjon

For mange av oss er denne summen en umulighet. Men i frie yrker, vet man samtidig hvor mye som tapes på en sykemelding. Jeg fant en dato og bestemte meg for operasjon. I bakhodet hadde jeg all den dystre informasjonen fra Ullevål: Man må til undersøkelse dagen før operasjonen, og selve ablasjonen blir beregnet å vare i fem timer, kanskje mer. En lege og fire-fem sykepleiere er involvert, og man må ligge musestille i sengen til neste morgen. Blødningsfaren er stor. Det er fare for blodpropp. Inngrepet er ikke vellykket for alle pasientene.

Alt var annerledes i Danmark.

På klinikken i Danmark trenger man ikke komme dagen før. Operasjonen tar som regel maks to timer. Dessuten er det bare én lege og én sykepleier på operasjonsstuen.

Kardiologene som utfører ablasjoner på denne klinikken, gjør tre om dagen. Selv var jeg andremann. Et velsignet nummer i rekken. Det føltes som å gå til tannlegen:

- Hvor mange ablasjoner har du gjort de seneste årene? spurte jeg, rett før operasjonen.

- Å, mer enn 3000, svarte legen.

De la meg på operasjonsbordet og gjorde forundersøkelsen med kortvarig full bedøvelse, før jeg ble holdt våken gjennom et smertefritt inngrep som tilsammen tok en time og 50 minutter. Etterpå trillet legen meg tilbake til rommet jeg skulle ha for natten. Han ba meg ligge stille et par timer. Deretter kunne jeg stå opp og delta på aftensmåltidet sammen med de fem andre pasientene som hadde gjennomgått ablasjon samme dag. Og i kjent dansk stil, var det både rødvin og øl til maten.

Dansk morgen

Dagen etter operasjonen blir man utskrevet kl. 08.00. Det tilbys morgenmat med Gammel Dansk og det er mulig å fly tilbake til Norge samme formiddag. Forhåpentlig er man flimmerfri og kan deretter slutte med alle medikamentene man har tatt i årevis.

Denne beretningen er skrevet med en normal sinusrytme på cirka 60, og jeg spør «på vegne av vanvittig mange»: Hva er årsaken til at Norge ikke i større grad har fanget opp det som har skjedd med folkesykdommen flimmer utenfor Norges grenser de siste årene?

Mine danske medpasienter fikk operasjonen gratis, fordi de var kvalifisert etter den danske tremånedersgarantien. I Norge famler man videre i et grått landskap, preget av bekymring, uvitenhet og handlingslammelse. I morgen vil enda et knippe flimmerpasienter måtte sykmelde seg, av mangel på håp, nødvendig informasjon, og av mangel på penger.